Walter Wehus

Par i tufser

«Pondus: Eliteserien 12/13»
Frode Øverli
Egmont Serieforlaget
208 sider + 208 sider
Karakter: 5

Pondus klipper seg og får seg en jobb

Om du er blant dem som setter pris på «Pondus», vet du at serien til bergenske Frode Øverli blir samlet i en rekke ulike formater. «Eliteserien» er den definitive, en slags tegneserienes «limited collector’s edition» om du vil, og den er tilsvarende dyrere. Likevel har bindene i serien gjort seg fortjent til prislappen. Her samles hele serien kronologisk, med svært god trykk, relevant utenom-materiale og (stort sett rørete) kommentarer til stripene fra redaksjonen og Øverli selv.

Hvert bind presenterer en figur i Pondus-universet, og på både bind 12 og 13 er det par som pryder forsiden: Harold og Selma (bind 12) er Pondus’ svært så stuerene naboer, mens bussjåførene Ivar og Hugo (bind 13) får større roller i serien når de avløser Jokke som katastrofale ungkarer.

De to bøkene samler Pondus-striper fra 2006 til 2008, en periode hvor Øverli ytterligere festet grepet om serien samtidig som han fortsatte å utvikle figurene. Etter et lengre fokus på Jokkes familielykke er det nå Pondus selv som blir ny: Han bytter sveis og slutter som bussjåfør for å bli bartender. Det sier litt om figuren at det er frisyrebyttet som føles mest radikalt: Pondus er seg selv uansett hva han gjør.

I perioden 2006 til 2008 briljerer Øverli med en fin blanding av hverdagshumor og absurde elementer (for eksempel de stadig mer kontaktsøkende monstrene som bor under sengen til Pondus’ datter Frida), samtidig som han fortsetter å skrive personer det er mulig å bry seg om. «Pondus» anno 2006-2008 er en serie som med rette gjør krav på navnet «eliteserie».

Skudd i mørket

«Skyttergravskrigen»
Tardi
Minuskel
128 sider
Karakter: 6

Grusom, enkel og uten sidestykke

Nåtidens kriger kan du ignorere om du ikke står midt oppe i dem. Dette var en luksus som ikke var innbyggerne i Europa forunt da første verdenskrig brøt ut: Den brakte med seg allmen verneplikt og skremmende effektive måter å drepe på.

Den franske serieskaperen Jacques Tardi har en bestefar som overlevde verdenskrigen som soldat, og det er en av grunnene til at Tardi så ofte bruker krigen som bakteppe. «C’etait la guerre de tranchées» (1993) er den mest kjente av krigstegneseriene hans, og blir nå gitt ut med den norske tittelen «Skyttergravskrigen». Boken byr på fryktelig ubehagelig lesning, for Tardi er ikke ute etter å lage en analytisk, kronologisk presentasjon av krigen. Istedet gir han oss bruddstykker, enkeltepisoder, skjebner: Han presenterer menneskene akkurat nok til at det gjør inntrykk når de blir tatt livet av på meningsløse måter. Soldatene lever som rotter i skyttergravene, og blir de ikke drept av fienden blir de drept – direkte eller indirekte – av sine egne offiserer.

Tardis strek er svart-hvit og nærmest uten sidestykke i sin skildring av grufullheter, med detaljer som er resultat av grundig research og intervjuer. Likevel er de store hendelsene, de nøyaktige tallet på tropper og så videre, fraværende. Som Tardi skriver i forordet: «Det eneste som interesserer meg, er mennesket og dets lidelse, og og raseriet som fyller meg, er enormt».

Tardi på norsk er ellers begrenset til en samling av de flotte noir-adapsjonene av Leo Malets detektivromaner om Nestor Burma, men vil du lese mer av denne unike serieskaperen gir amerikanske Fantagraphics stadig ut nye engelske utgaver.

Fiske tar eldrebølgen

«Farmor og jeg: Passe på en puddel og andre fortellinger»
Anna Fiske
No Comprendo Press
100 sider
Karakter: 4

Barnefortellinger om Annas spinnville farmor

Anna Fiskes svenske farmor er et oppkomme av ideer, energi, og mer enn en smule av hva som ville blitt kalt ADHD om hun var tenåring i dag. Historiene om hva hun og barnebarnet Anna finner på har vært et høydepunkt i Fiskes barneblad Rabbel, og denne boken samler alle tretten historiene i ett bind. Det er godmodige, Anne-Cath-Vestly-med-espressosjokk-historier om hundepass, middagslaging og jakt på gode kjøp på nærmeste salg. Anna Fiske har en helt annen strek enn ektemannen Lars (som for tiden er aktuell med bøkene «Kanon 5» og «Herr Merz» i sin kantete, geometriske stil). Anna Fiske har en naivistisk og entusiastisk strek, nærmest som barnetegninger men åpenbart med full kontroll på det hun gjør. Det er tegninger som gjør seg veldig godt for barnehistorier, og historiene om farmor er akkurat så morsomme, anarkistiske og moralløse at de trygt kan anbefales for de små.

Har du ikke noe forhold til serien bør du likevel heller kjøpe «Farmor og jeg» som kom i 2011, en mer variert bok med nytegnede historier og med mer konsistente, gnistrende farger. «Passe på en puddel» har selvsagt masse fart og sjarm, men egner seg best for å bli lest i porsjoner fremfor å sluke hele boken. Plukk den for all del opp likevel: Det lages alt for få gode barnetegneserier på norsk av dette kaliberet.

WALTER N. WEHUS

Løs kanon på dekk

«Kanon 5»
Steffen Kverneland og Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 4

Anekdotisk om Munch, siviltjeneste og Iron Man

Hva kommer etter døden? Mer av det samme, skal det vise seg.
Kanon-serien var i utgangspunktet Steffen Kverneland og Lars Fiskes store biografiprosjekt. De to tegnerne tok for seg henholdsvis maleren Edvard Munch og den tyske dadaisten Kurt Schwitters, og fortalte om livene deres nesten utelukkende ved hjelp av illustrerte sitater fra tekster, brev, bøker og dagbøker. Dette var kilder som hadde nok fyll, paranoia, galskap og geni til å føyse «Kanon» rett inn i norsk tegneseriekanon, ikke minst fordi Kverneland og Fiske – begge blant Norges dyktigste serieskapere – alltid henter ut det beste i hverandre. Dette var tydeligst i dødsmessen Kanon 4, hvor en rammefortelling med Kverneland og Fiske på pub sneier innom alt fra Charlie Mingus og Ozzy Osbourne til Christiania-bohemen og Olaf Gulbrandsson, alt sirlig knyttet sammen med Munch og Schwitters og med døden som tema.

Hvordan følger man opp det geniale? Kverneland og Fiskes strategi er å late som om det var et uhell og bedyre at det ikke skal skje igjen. Kanon 5 åpner med tegnerne som aier og okker seg over at serien som skulle være et lekent laboratorium har blitt for høytidelig. «Ein ting e’ sikkert», sier Steffen Kverneland allerede på side to, «Kanon 5 ska sprika i hytt og pine!» Og slik blir det.
Historiene om Kurt Schwitters er så godt som uttømt, og dermed endrer det femte Kanon-bindet struktur. Den siste halvparten er fremdeles satt av til Munch, mens resten utgjøres av en rekke småhistorier (Kverneland oppdager Black Sabbath; Fiske kopierer tegneserier på 1980-tallet; et uheldig møte med tegneserieguru Chris Ware på Raptusfestivalen). Steffen Kvernelands illustrerte intervju om siviltjenesten sin er ubetalelig, ikke minst fordi han ynder å fremstille seg selv som en mager og infam utgave av Tintins Kaptein Haddock. Sammenhengen og konteksten mellom historiene er stort sett fraværende, men tegnerne slipper unna med det fordi de er så dyktige. Som de har gjort siden kunstnerbiografien «Olaf G.» i 2004, består Kanon av både tegninger, fotografier og tegninger på fotografier, alt utført og utvekslet med den største selvfølgelighet.

Mens Fiske gjennomgående har en strengt geometrisk stil, fortsetter Kverneland å legge for dagen kameleonske talenter. Munch-portrettene hans veksler fra det fotorealistiske til det maleriske til den tungkjakede karikaturen som har blitt seriens ikon – hele tiden tilpasset til det som fortelles. Historien om Munch blir fortalt gjennom anekdoter, og her møter vi både August Strindbergs galskap og det som kanskje mange har ventet på: «Skrik»s tilblivelse.

Kanon 5 bærer mer preg av tilfeldig sammenrask enn tidligere, selv om kvaliteten på enkeltdelene ikke står tilbake for noe. Det sier noe om listen denne duoen har lagt for seg selv at dette er det svakeste bindet i Kanon-serien til nå. Livet etter døden skulle vise seg å være mer mundant enn man kunne forestille seg.

Melankoliens ingeniør

«Building Stories»
Chris Ware
Pantheon Books
260 sider
Karakter: 6

Et drama i fjorten bind

Chris Ware tror ikke alt alt har en begynnelse, en midtdel og en avslutning. Det er i alle fall ikke slik vi husker ting i ettertid. Livshistorien vår er ikke en bok vi har i hodet, påpekte tegneren nylig i et intervju i det amerikanske tegneserietidsskriftet The Comics Journal. Vi kan nærme oss minnene våre fra mange ulike kanter, de er tredimensjonale ting som vi kan snu på og klatre inn og ut av.

Med andre ord er minnene våre ikke så ulike «Building Stories». Dette er ikke en tegneseriebok i tradisjonell forstand, men en boks som inneholder fjorten ulike trykksaker i forskjellige format – hefter, ark, lange remser med tegninger, barnebøker med stive permer i papp, arkitektoniske plansjer og fullformatsaviser. Til sammen forteller de historien til den kvinnelige, navnløse hovedpersonen som har kunstig ben og en svært virkelig følelse av isolasjon. Vi følger henne som ung, ensom kunstnerspire på desperat jakt etter kjærlighet, og får også møte de andre leieboerne i bygningen. I flere av bokens bind møter vi henne som gift mor i forstaden.
«Building Stories» presenteres for leseren uten noe klart punkt å starte eller avslutte. Å lese boken er som å utforske en persons eske med minner, dagbøker og utklipp. Ware gir til og med bygningen en egen stemme, og to av bokens deler (en av dem flygebladet «The Daily Bee») er viet en svært nevrotisk bie med tilhold i husets hage. «Building Stories» kan minne om den arkitektoniske leken i den franske forfatteren Georges Perecs roman «Livet. Bruksanvisning», og også det kunstneriske overflødighetshornet «Box in a Valise» av surrealisten Marcel Duchamps. Bare med ruter og snakkebobler, altså.

Chris Ware er blant de mest betydningsfulle serietegnerne i sin generasjon, og trolig noensinne. Streken hans er preget av geometriske former, en ingeniørs øye for miniatyrer (én liten side kan romme opptil 50-60 ruter) og et svært bevisst forhold til tegneseriehistorien. Denne kombinasjonen gjør Ware unik i seg selv, og mang en serietegner har mistet pågangsmotet i møte med den tilsynelatende uoppnåelige perfeksjonismen. Men like viktig som stilen er Wares villighet til å pirke i det mellommenneskelig ubehagelige, det være seg forkrøplende angst, melankoli eller vanskelige familieforhold. Det virker iblant som om Ware bare trenger gjøre en liten tildragelse med tusjen sin for å knuse hjertet til leseren – og han gjør det om og om igjen. Det er utmattende, men det er verdt å stå i det fordi vi som lesere merker at Ware går inn sammen med oss, og at han føler smerten kanskje sterkest av alle.

Når verdens beste tegneserier skal kåres, ender ofte Chris Wares «Jimmy Corrigan» (2000) opp på topp. Det er grunn til å tro at mange av disse listene blir reviderert nå. «Building Stories» er et mesterverk: Rikt og eksperimenterende, men samtidig behersket og uten store gester. Det er et reisverk som er ganske ulikt alt annet.

Portrett med spisse kanter

«Herr Merz»
Lars Fiske
No Comprendo Press
112 sider
Karakter: 6

Superbt kunstnerportrett med humoristisk vri

I 1919 startet tyskeren Kurt Schwitters (1887-1948) sin egen kunstretning Merz i hjembyen Hannover og ble en av de store pionerene innen modernismen. Mesteparten av kunsten hans var så forut for sin tid at han aldri fikk noen særlig anerkjennelse mens han levde, samtidig som han ble fordømt av nazistene som «degenerert kunstner».

Lars Fiske har laget et portrett av en kunstner som aldri lot seg stoppe av manglende suksess. Tvert imot er hele «Herr Merz» en humoristisk fortelling om pågangsmot, skapertrang og det å finne glede i kunsten selv når man er helt alene om det.

Det er to ting som gjør denne boken til et mesterstykke. Det første er den utstrakte bruken av førstehåndskilder som siteres gjennom historien (henvisningene i slutten av boken teller to tettskrevne sider), mens kommenterende mellomspill blir lagt til dialoger mellom Lars Fiske og kollega Steffen Kverneland mens de reiser Europa (og Norge – Schwitters bodde både på Lysaker og i Molde) rundt på jakt etter merzkunst. Det andre er Lars Fiskes strek og formgivning boken igjennom. Tegnerens unike kantete og geometriske stil blir fullendt av grafiske element inspirert av kunstnere som El Lissitsky og Piet Mondrian. Som alltid er det en stor glede å studere Fiskes figurer, og hvordan han gir selv statister og forbipasserende en særegen stil og personlighet – selv når de nærmer seg de rene abstraksjoner.

Fortellingen om Kurt Scwhitters har tidligere vært trykket i Fiske og Kvernelands «Kanon»-serie. I «Herr Merz» er historien lett redigert og kronologisk fortalt. Den har noe mindre intense farger enn på de glansede sidene i «Kanon», men til gjengjeld er den nå i større format.

Samboskap og svartmetall

«Kollektivet 7: Helg i solnedgang»
Torbjørn Lien
Schibsted forlag
176 sider
Karakter: 5

Bok syv viser Kollektivet på sitt beste som attraktiv flermannsbolig

Stripeserien Kollektivet er en institusjon i norske tegneserier, og tilhører (sammen med Pondus, Eon, M og Nemi) den eksklusive klubben av stripeserier som har fått sitt eget månedsblad. Denne boken samler serier fra 2008 og 2009, en periode der Kollektivet holdt et høyt nivå i humor og kreativitet. Torbjørn Lien har kokt sammen et enkelt premiss hvor fem ganske så ulike personer bor sammen, og etter hvert som folk flytter ut og inn utvides persongalleriet ytterligere. I tillegg har han skapt spinoff-serien Blacktööth om kollektivboeren Ronnys svartmetallband, som er et så betimelig nesepek til en potensielt komisk musikksjanger at det er et under at ingen har gjort det tidligere.

Det er ikke tegningene som imponerer i Kollektivet, for Lien har en enkel strek som begrenser seg til ulike animerte følelsesutbrudd, fyllespetakkel og puppedamer. I denne boken varierer han dyktig historiene innenfor disse temaene, inkludert tre Blacktööth-historier.

Lien har lenge vært den norske tegneren som byr mest på seg selv, ikke minst gjennom spesialtegnede «ledere» til hvert nummer av månedsbladet. Han følger opp i denne samlingen med kommentarer til en god del av stripene, inkludert innrømmelser av typen «Nei, jeg skjønner ikke helt denne stripa jeg heller».

I nyere striper av Kollektivet har monotonien og gjentakelser tatt overhånd, men på disse sidene er Liens hus med de rare i fremdeles i hyperaktiv vigør.

Seriemord

«Menn som hater kvinner»
Stieg Larsson, Denise Mina, Leonardo Manco, Andrea Mutti
Schibsted forlag
160 sider
Karakter: 4

En godt utført, men nokså unødvendig tegneserie

Når en bok selger i så absurde kvanta som Stieg Larssons Millennium-trilogi har gjort, så slenger gjerne andre medier seg på. Både den svenske og den amerikanske filmversjonen har gått på kino her hjemme, og nå kommer Larssons historier om hackeren Lisbeth Salander og journalisten Mikael Blomkvist ut i seks tegneseriebøker (to for hver bok i serien). Det er en fullstendig unødvendig utgivelse, for selv fansen må ha en grense for hvor mange ganger den samme historien kan fordøyes.

Når det er sagt, er «Menn som hater kvinner» et mye bedre håndverk enn det man kunne frykte. Manuset er skrevet av den skotske krimforfatteren Denise Mina, som sammen med tegner Leonardo Manco også har stått bak et par historier i den kritikerroste serien om den britiske okkultisten John Constantine: Hellblazer. (Historiene det er snakk om er «Empathy is the enemy» og «The red right hand».) Også tredjemann på laget, Andrea Mutti, har tegnet Hellblazer tidligere, og sammen tar med seg den typisk britiske, nesten-realistiske thrillerstreken over til Larssons svenske adelskap. Mina har gjort en god jobb med å overføre historien til tegneserieform, og forteller den gamle og etterhvert forslitte historien med ny entusiasme.

Boken er trykket på så billig papir at innkjøp av hardcover-utgaven er tullete. Kjøp tegneseriealbum-versjonen om du vil glede noen som ikke har fått med seg Salander fra før.

Ingen tegneseriefigur

«Gonzo»

Will Bingley & Anthony Hope-Smith

Minuskel

180 sider

Karakter: 3

Hvordan skildre en karikatur uten å karikere?

Den amerikanske journalisten Hunter S. Thompson hatet å bli sett på som en klovn og som en tegneseriefigur. Ironisk nok skapte han en myte rundt seg selv som var perfekt for overdrivelser. Se bare Johnny Depp spille ham i filmen «Frykt og avsky i Las Vegas», eller tegneseriefigurene Duke i «Doonesbury» og Spider Jerusalem i «Transmetropolitan», begge skapt i hans bilde. Til felles har de anarki, dopforherligelse og manglende evne til å legge bånd på seg.

Den britiske duoen bak «Gonzo» vil vise oss en ukarikert Thompson. Biografien lar oss følge hovedpersonen helt fra barndommen i Kentucky, og er innom de fleste høydepunktene på veien: Den beryktede gonzoartikkelen fra hesteveddeløpet i Kentucky; boken om Hell’s Angels; kampen for å bli valgt til sheriff i Aspen; reisen til Las Vegas med Oscar Acosta (som skulle bli til boken «Frykt og avsky i Las Vegas»); kampen mot president Richard Nixon.

Siden «Gonzo» ikke vil skildre den offentlige rollen Thompson spilte, har de også måttet la være å bruke den unike måten han uttrykker seg skriftlig og muntlig på. Dette til tross for at tegneserien er fortalt i førsteperson, og stort sett som en eneste lang voice-over fra Thompson selv. Boken består av sammenknyttede episoder i stedet for å gå dypere ned i dialoger og situasjoner. Den skraper dermed hele tiden på overflaten, og fortellerformen virker oppstykkende. Streken veksler mellom å være sirlig detaljert og malerisk tykk, men den skaper sjelden annet liv enn det kaldt dokumentariske. For å forstå Thompson er bøkene hans fortsatt et bedre – og mer underholdende – alternativ.

Hjem til mor

«Neste gang blir alt riktig»

Lene Ask

Jippi Forlag

102 sider

Karakter: 5

Stillferdig oppvekstdrama fra forfatteren av «Hitler, Jesus og farfar»

Foreldre og barn. Iblant virker det som om alle bøker handler om dette forholdet. Lene Asks nye fortelling klarer likevel å føles frisk når den forteller om bygdejenten Marte som har flyttet til Oslo for å studere og jobbe på bibliotek. Når faren dør, må Marte dra hjem igjen, og blant annet prøve å finne ut av forholdet sitt til den strengt religiøse moren.

38 år gamle Lene Ask er utdannet på Kunsthøgskolen i Bergen, og har tidligere gitt ut to selvbiografiske tegneserier: «Hitler, Jesus og farfar» (2006) og «Da jeg reddet verden» (2009). Den første ble prisbelønnet og fikk velfortjent ros for beskrivelsen av Asks religiøse oppvekst og hennes jakt på sin tyske soldat-farfar. Oppfølgeren kom til etter et oppdrag fra NORAD, og på tross av gode tilløp ble det ikke mer enn slapt og velmenende.

«Neste gang blir alt riktig» er Asks første tegneserie som ikke handler om henne selv (hun og datteren lurer seg likevel inn i en gjesteopptreden). Tegneren takler overgangen til det nye formatet utmerket, kanskje også fordi hun tar med noe av den religiøse tematikken videre? Fortellingen og dramatikken er godt bygd opp gjennom tilbakeblikk og nåtidsfortelling, og selv om Ask sin strek kan virke barnslig og naivistisk, viser fargevalgene at hun er en sofistikert forteller. På tross av at den kan være hjerteskærende, er dette en bok med små fakter, og strukturen går sjelden ut over oppsettet med ni ruter per side. Historien den forteller er en fin og stillferdig innrømmelse av at ikke alt man tror at man vet er riktig.

Stillhetens pirater

«Blacklung»

Chris Wright

Fantagraphics Books

128 sider

Karakter: 6

Mørk moral og sviktende menneskelighet

Den kalde verdenen i «Blacklung» er ikke så ulik vårt eget 1700-tall. Boken åpner med et visuelt sitat fra hengingen av kaptein Kidd, og tar oss med til en verden der mordere, tyver og forrykte regjerer. Den universitetsutdannede skolelæreren Isaac blir kidnappet og tatt med ombord på en piratbåt. Der må han forholde seg til mannskapets grusomheter, styrmannens omtrentlige kontroll over villskapen, og kapteinens ønske om å komme til helvete for å møte igjen konen sin.

På overflaten kan parallellene virke påfallende til Christophe Blains «Piraten Isaac» (på norsk i 2009), om tegneren Isaac som drar på tokt med pirater. Likevel er det flere grunner til at «Blacklung» er helt unik.

Sjelden har et mørkere moralsystem og en mer sviktende menneskelighet blitt skildret i tegneserier. «Blacklung» er Moby Dick via Jens Bjørneboe, hvor de litterære kvalitetene kommer like godt frem i historiefortellingen som i den intrikate, halvt arkaiske dialogen. Også tegningene er annerledes enn noe annet jeg har sett: Chris Wright tegner ikke realistiske mennesker, men en slags ubestemmelige monstre med store variasjoner i størrelse, fasong og uttrykk. Wright skildrer karakterenes hjerneløse grusomheter på en svært ubehagelig måte, uten å invitere leseren til å finne noen glede i dem. Humoren som er til stede i boken er på samme måte bekmørk.

«Blacklung» kan leses som en allegori, og er fortalt på en måte som trekker veksler på 1800-tallslitteraturens store persongallerier og til dels utfordrende fortellermåte. Gir du den tid, vil du bli rikt belønnet.

Hundre års ensomhet

«Julio’s Day»
Gilbert Hernandez
Fantagraphics Books
112 sider
Karakter: 5

Et århundre på hundre sider

Det er litt av et eksperiment: I løpet av hundre sider forteller Gilbert Hernandez livet til Julio, som lever i nøyaktig hundre år. Han blir født i år 1900 og dør i år 2000, og i den korte boken fortelles historien om et århundre og om en fattig familie på den spansktalende landsbygden i USA. Uttrykket er så rent at det nærmest er asketisk: Det er ikke en eneste forklarende tekstboks å spore, alt blir fortalt gjennom tegninger og sparsom dialog.

56 år gamle Gilbert Hernandez er kjent for arbeidet sitt med «Love and Rockets», den episke, mildt såpeopera-aktige og vilt populære tegneserien han har delt med broren Jaime siden starten av 1980-tallet. «Julio’s Day» er på samme måte lagt til en liten, fattig by med et rikt persongalleri.
Selv om boken følger Julio fra han er liten gutt til han er en olding på dødsleiet, forandrer hverken han eller de andre personene seg annet enn i alder. De har sine karaktertrekk til de blir gamle, blir gale og utånder. På veien møter de krig, fred, grufulle sykdommer, arbeidsledighet, seksuelle revolusjoner og tragikomiske forviklinger. Noen utnytter situasjonene til fulle, noen forsøker å hjelpe der de kan, mens Julio er en stille betrakter av det hele, som nekter å innrømme fullt og helt for seg selv hvem han egentlig er.

«Julio’s Day» er en kort historie som rommer et helt århundre. Selv om Hernandez gir leseren litt knapt med tid til å bry seg om et par av personene i boken, er fortellerteknikken hans av på et slikt nivå at svært få i verden kan måle seg.

Knut Robert Knutsen kritiserer de kritikerroste tegneseriene til Dongery-kollektivet i Klassekampen 25. januar (en redigert versjon av denne kritikken på Serienett).

Det er fryktelig kjedelig når alle er enige, så kudos til Knutsen for det. Men han insisterer stadig på å trekke inn flere tegneserieanmeldere (deriblant meg selv) som han mener tar feil når vi liker seriene. Han har lest anmeldelsene og mener vi konkluderer på feil måte. Aksel Kielland og Erle Marie Sørheim har allerede gode svar på vei til Klassekampen, så jeg nøyer meg med dette innlegget.

En ting er når en tilhenger av romantiske landskapsmalerier står frådende utenfor en utstilling av Karel Appel sine malerier mens han roper til alle som går inn: «Han kan jo ikke tegne så det ligner engang! Hvorfor er det bare meg som ser det?». Det står en viss respekt av å holde på meningene sine selv om de er upopulære. Men ikke gjør det til en kampanje der alle som mener noe annet ikke vet noen ting, som når Knutsen skriver at "hele den samlede kritikerstanden har mistet gangsynet". Se, der mistet du meg.

Min originale anmeldelse av Dongery-boksen. Med forbehold om forvirrende lesning siden jeg faktisk liker den.

Fantasy etter innfallsmetoden

«Sagaen om Dadaph Seraph album 1-4»
Bård Lilleøien
Laksevåg forlag
30/32/32/32 sider
Karakter: 4

Alt er kaos i Dadaph Seraph, men serien underholder godt

«Dadaph Seraph» er en fantasyserie fortalt i stripeformat, om ridderen Dadaph og hans allierte i kampen mot ondskapen. «Ondskapen» er et litt ullent begrep i denne serien, og fiendene avløser hverandre i en svingdør av innfall etter hvert som forfatter Bård Lilleøien skriver seg inn og ut av hjørner. Monty Python-referansene sitter løst, sammen med nerdehumor av tilsvarende kaliber. Historien bærer preg av å knapt være planlagt fra én rute til den neste. Så hvordan kan noe slikt som dette oppstå?

Nettserier.no er tegneserienes svar på NRKs musikknettsted Urørt. På Nettserier har det vokst frem et undergrunnsmiljø av serietegnere som publiserer arbeidene sine og gir hverandre tilbakemeldinger. Dadaph Seraph har vært med siden starten i 2006 og var lenge den mest populære på nettstedet, trolig fordi den egner seg veldig godt å lese som en føljetong: Det skjer lite (på tross av lengden), hver stripe oppsummerer handlingen, og poengene i stripene er ofte så gode at man fniser høyt. Det de to første poengene gjør at serien egner seg mindre bra i albumform: Stripene blir for gjentakende, og det blir for tydelig at serien aldri aner hvor den er på vei i neste stripe. Forfatteren er ikke engang alltid sikker på hvem karakterene hans skal være.

Når det likevel er en glede å lese serien, er det fordi så mange av innfallene til Lilleøien er gode, eller i det minste morsomme. For eksempel har konen til den onde magikeren Daurond åpenbart raidet klesskapet til Dolly Duck, mens seriens mest fryktede skapninger er to ender.

Album 3 ble sluppet i desember 2012, bind 4 kom året før. Serien er avsluttet på nettet, og avslutningen vil bli sluppet på et annet forlag senere.

Den glemte actionhelten

«Sture Rask og oljen som forsvant»
John Kåre Raake
Vormedal Forlag
60 sider
Karakter: 5

Handlekraftig bussjåfør på fransk manér

Nesten alle som vokste opp med tegneserier har et eget forhold til fransk-belgiske eventyrserier som Asterix, Sprint og Tintin. På samme måte har alle tegneserielesende nordmenn lurt på hvorfor ingen lager noe tilsvarende på norsk. Sannheten er at John Kåre Raake gjorde det i 1986, og nå har du sjansen til å gjenoppleve norsk tegneseriehistorie.

Sture Rask er haugesunder, bussjåfør og forhenværende journalist. Mens han kjører kveldsruten oppdager han tre menn som tar seg inn på et Statoil-anlegg, og snart blir Rask offer for mediekjør (blant annet fra BT), gale vitenskapsmenn og internasjonal økonomisk kriminalitet.

På 1980-tallet var John Kåre Raake en sliter litt nede på rangstigen i Pyton-bladet, og skrev blant annet manus for Arild Midthun. «Sture Rask og oljen som forsvant» var det eneste albumet om Sture Rask, og ble sluppet av Semic. Det er vel verdt et gjensyn av mange grunner.

«Sture Rask» er morsom, spennende og veltegnet, samtidig som den ikke legger skjul på at den stjeler nærmest alt fra den fransk-belgiske skolen (både Viggo og Sprint dukker opp i bakgrunnen her og der). Den har sine svake sider, blant annet klarer ikke Raake å holde fokus på hovedpersonen sin gjennom hele albumet. De gode kvalitetene er uansett dominerende: Serien overfører en typisk actioneventyr-historie til norske forhold uten at det blir påtatt eller corny, og holder et så høyt nivå i bilde, humor og historie at det er overraskende at ikke flere husker denne vestlandske bussjåføren.

Bakerst i albumet er det en fem siders smakebit på et nytt album med Sture Rask som er på vei: Den nytegnede (og også oljerelaterte) «Zombiriggen».

Knapt verdt et album

«Eon vinteralbum»
Lars Lauvik
Egmont Kids Media Nordic
32 sider
Karakter: 3

Ingen erstatning for Eon-bladet

Eon-bladet er lagt ned, og det er fryktelig trist. Det var et av de lekreste bladene i tegneseriehyllene, ikke minst grunnet kombinasjonen av Lars Lauviks omslagskunst og et utvalg biserier som briljerte med uventet perfeksjon; hvilket annet blad kunne sette Hardanger-serien «Reveland» side om side med nettnerd-fenomenet «The Oatmeal»?

Bladet er altså borte, men de tradisjonsrike albumene består. Vinteralbumet skiller seg ikke så mye ut fra et normalt Eon-blad, bortsett fra at det er dyrere og uten gjesteserier. (Når det står «100 prosent Eon» er det forlagsspråk for at her er det mye opptrykk av gamle ting.) Lauvik trives best når han har et tydelig tema å forholde seg til, men det garanterer ikke at kvaliteten på materialet er godt. Gjengen i «Eon» lever for en god snøballkamp eller for dysfunksjonell vintersport, men den fem sider lange spesialhistorien her er usedvanlig plump og med svake poeng. «Snøfokk» er ikke et godt ordspill i utgangspunktet, men det stopper ikke Lauvik fra å bruke det to ganger på to etterfølgende sider. Humor kan selvsagt være personlig på en helt annen måte enn for eksempel spenning, men i dette albumet måtte jeg tilbake til kjøleskapsvitsene fra 2008 (forøvrig en annen av Lauviks paradegrener) for å bryte ut i latter.

«Eon» startet som gjesteserie i Pondus på starten av 2000-tallet, og det spennende nå blir å se om serien igjen får plass i et annet tegneserieblad. På tross av at den har ujevn kvalitet, er Eon en for god serie til å bare se noen ganger i året i albumformat.

Ny klassiker

«Saga Vol. 1»
Brian K. Vaughan & Fiona Staples
Image Comics
168 sider
Karakter: 6

Romantikk, action, eventyr, scifi og vakre tegninger

Er du på jakt etter den mest fascinerende action/eventyr-tegneserien på det internasjonale markedet akkurat nå, behøver du ikke lete lenger. Det første bindet av «Saga» samler de seks første tegneserieheftene i serien, og gir løfter om at serien kan bli dette tiårets neste store hit.

Forfatter Bryan K. Vaughan er skaperen av den kritikerroste tegneserien «Y: The Last Man», og skrev også et par sesonger av TV-serien «Lost». I «Saga» løfter han blikket til andre galakser, og har skapt en historie som nærmest føles arketypisk: Med en håpløs krig som bakteppe finner to fiender hverandre og får et barn sammen. Ledelsen på begge sider av konflikten er interessert i babyen, og sammen legger den lille familien ut på flukt.

Persongalleriet har sympatiske og interessante personer på alle sider. En robotprins med flashbacks fra krigen må jakte ned familien før prinsessen hans føder; en av galaksens farligste leiemordere setter alt inn for å redde en seks år gammel slavepike; spøkelset av en tenåringsjente melder seg som spirituell barnevakt. Og midt i alt dette: To tøffe, unge foreldre på vei bort fra krig med sin egen kulturelle ballast på slep.

Tegningene til Fiona Staples er i særklasse: Organiske og vakre, milevis borte fra de glatte groteskeriene som ofte preger science fiction. Personene er delvis mennesker, delvis dyr. Selv romskipene ser ut som om de har vokst frem av en plante eller et tre (noe som stemmer i minst ett av tilfellene).

«Saga» er noe av det mest fornøyelige, humoristiske, spennende og avhengighetsskapende jeg har lest siden «Fables», og første bind er perfeksjon i sin sjanger.

Gullalderens mørke side

«Before Watchmen: Minutemen»
Darwyn Cooke
DC Comics
176 sider
Karakter: 5

Oppfølgeren til Watchmen er bedre enn man kunne forvente

I 1986 skjedde det en tegneserierevolusjon. Forfatter Alan Moore og tegner Dave Gibbons viste superheltenes menneskelige mørke i «Watchmen», og beviste samtidig at man kan fortelle sofistikerte, komplekse historier med ruter og snakkebobler.

Fire år etter den overraskende gode filmatiseringen av «Watchmen» kommer nå ti miniserier fra samme univers. Det er ikke en ny tanke, Moore luftet selv ideen på 1980-tallet. De senere årene har uenigheter om rettigheter forsuret Moores forholdet til DC Comics i den grad at han nå virker programforpliktet til å hate alt forlaget gjør med skaperverkene hans (inkludert filmatiseringene av «V for Vendetta» og «From Hell»).

Den første av seriene som avsluttes i «Before Watchmen»-serien er historien om Minutemen, den opprinnelige ligaen av superhelter fra 1940-tallet. Forfatter og tegner Darwyn Cooke har lang fartstid fra superheltserier, og han har gjort et svært godt arbeid med Minutemen. Universet er fargesterkt, veltegnet og med sidekomposisjoner som både er klassiske, gjennomtenkte og lekne. Formen er med på å knytte alle de seks kapitlene sammen.

Tegneserien forteller historien om hvordan Minutemen først kom sammen. Det var en gjeng satt sammen av idealister, mediehungrige, homofile, sosiopater og nevrotikere, og sammen klarte de å gjøre gode ting – men også en hel del dårlige. Cooke legger seg tett opp til originalens idealer om å vise det menneskelige og «virkelige», samtidig som at han skildrer en mer uskyldig tid enn Moores dommedagstruende etterkrigstid.

«Before Watchmen: Minutemen» er tilgjengelig digitalt via programmer som Comics til iPad, og blir sluppet sammen med Silk Spectre-miniserien i bokformat til sommeren.

Angst med myke kanter

«Lily 1»
Ellen Bergheim
Outland AS
120 sider
Karakter: 4

Vellykket humorserie om hverdagsangsten

Frode Øverlis «Pondus» har gjort mye bra for norske tegneserier, men på ett område har serien vært drepen: Det blir knapt lagd noe annet enn stripeserier på humorfeltet her til lands. Ellen Bergheims «Lily» er et morsomt unntak. Det er egentlig en nettserie, med sjangerens tilhørende enkle og tydelige strek: Figurene her er lite annet enn strekfigurer med klær på.

Serien skiller seg ut ved at mesteparten av handlingen foregår oppe i hodet på hovedpersonen. Hverdagsangsten er en virkelig person som kommer på besøk, mens kortslutninger i tankerekker blir tillagt Frk. Hjernecelle. «Lily» er en lystig serie om usikkerhet og indre demoner, lagt i et så behagelig toneleie at ingen skulle finne noe å bli støtt av her.

Nettopp de runde kantene gjør at det er vanskelig å engasjere seg virkelig i «Lily». De enkle tegningene gir ikke leseren noe, selv om de med få unntak er effektive og velfungerende. På samme måte er humoren og hverdagsangsten så nedsløvet at det ikke er snakk om engasjement utover et gjenkjennende fnis eller to som er raskt glemt. Det er den typen tegneserie som det alltid er gøy å snuble over i et blad eller en antologi, men som man ikke tenker på å oppsøke når den ikke er der. Så hvem skal kjøpe denne boken?

Ellen Bergheim (f. 1974) er tegneserieansvarlig på Outland i Oslo (derav forlaget, antakeligvis), og har tidligere lagd serien «Nonsens» og en rekke serier for forlaget Jippis antologi Forresten. Denne boken samler alt av «Lily»-serien fra starten i 2009 til juni 2012.

Beretninger om beskytning

«Opptegnelser fra Jerusalem»
Guy Delisle
Aschehoug
334 sider
Karakakter: 6

«Not the Israel My Parents Promised Me»
Harvey Pekar & JT Waldman
Hill and Wang
172 sider
Karakter: 4

En dagbok og en historiebok fra Israel nærmer seg virkeligheten fra hver sin side.

Hva kan tegneserier tilføre historien om Israel som ikke kan fortelles bedre i andre medier? To nye bøker svarer hver på sin måte: Den ene er laget av en observasjonens mester, den andre av en mann som levde mest i sitt eget hode.

Det har blitt et svennestykke for serieskapere å gi seg i kast med Israel eller Holocaust. Spesielt to verk har blitt sjangerdefinerende: Art Spiegelmans «Maus» og Joe Saccos «Palestina». I begge bøkene bruker serieskaperen seg selv raust i historiefortellingen. Der Spiegelman skildrer både forholdet sitt til faren og farens opplevelser under andre verdenskrig, beskriver Sacco hvordan han opplever å gå rundt og intervjue mennesker i krigsområder.
Det er ikke tilfeldig at Guy Delisle og Harvey Pekar bruker det samme grepet når de begge skal fortelle historier om Israel. Tegneseriemediet er på sitt beste i denne unike kombinasjonen av førstehåndsberetninger og kunstnerisk frihet, blandet med akkurat den graden av popularisering som man måtte ønske.

Hver på sin side er Delisle og Pekar blant enerne i den selvbiografiske sjangeren.
Kanadieren Delisle er gift med en administrator i Leger uten grenser, og har tilbrakt mange år der jobben krever at hun er. Resultatet har blitt observerende tegneserier fra Kina, Nord-Korea og Burma, men opptegnelsene fra året Delisle, konen og de to barna tilbrakte i Jerusalem står som det beste arbeidet han har gjort. Delisle tegner mennesker med en enkel strek, men miljøene han plasserer dem inn i er alltid tydelige og levende. Han møter ikke leseren som en allvitende guide, men som et nysgjerrig reisefølge. Delisle inviterer leseren til å gå seg vill sammen med ham i Jerusalems forordninger, helligheter, absurditeter og tragedier. Å oppleve Jerusalem gjennom anekdoter som er en blanding av dagboksnotater og reiseskildringer gir et rikt bilde av en by som blir revet mellom mange parter.

Amerikanske Harvey Pekar var på sin side med å definere den selvbiografiske tegneserien med «American Splendor» fra 1976 til langt ut på 2000-tallet. «Not the Israel my Parents Promised Me» er den andre boken som blir gitt ut etter hans død i 2010. Her forteller han om hvordan synet hans på Israel har endret seg fra barndom til alderdom.

Der Delisle beskriver Israel med en turists blikk for hverdagsligheter, trekker Pekar de store historiske linjene. I boken forteller han parallellt om jødenes historie og det å vokse opp med sionistiske foreldre. Samtidig har boken en rammefortelling hvor Pekar driver rundt i hjembyen Cleveland med bokens illustratør JT Waldman.
Den selvlærte Pekars kjærlighet til kunnskap blir bare overgått av hans manglende tålmodighet for ignoranter. Han har alltid hatt en særegen vilje til å være tørr når han forteller om det han synes er viktig, og i denne boken matches han av Waldmans lite livlige strek. Tegningene er variert etter tidsepokene boken forteller om, men det er et grep som noen ganger er mer forstyrrende enn klargjørende. Om boken høres ut som en historietime, er det ganske korrekt.

De to bøkene utfyller likevel hverandre godt. Pekar gir et grundig historisk bakteppe til staten Israel, og dermed også bakgrunnen for det frustrerende dagliglivet som Delisle beskriver i «Opptegnelser fra Jerusalem». Ironisk nok er det lettere å forstå Israel etter å ha sett landet gjennom øynene til både en reisende ateist og en sekulær jøde som aldri har satt sin fot i landet.

Pondus Eliteserien 12 & 13

Skyttergravskrigen

Farmor og jeg: Passe på en puddel

Kanon 5

Building Stories

Herr Merz

Kollektivet: Helg i Solnedgang

Menn som hater kvinner

Gonzo

Neste gang blir alt riktig

Blacklung

Julio's Day

Dongery til debatt

Sagaen om Dadaph Seraph

Sture Rask og oljen som forsvant

Eon vinteralbum

Saga Vol. 1

Before Watchmen: Minutemen

Lily 1

Opptegnelser fra Jerusalem og Not the Israel My Parents Promised Me