Den perfekte tegneseriefiguren
Steffen Kverneland
No Comprendo Press
280 sider
Karakter: 6
Edvard Munch har aldri vært mer levende fremstilt
Finnes det noe kjedeligere enn en velment, pedagogisk tegneserie om en over hundre år gammel norsk maler? Heldigvis er det nettopp dette Steffen Kverneland ikke har laget.
«Munch e’ ein perfekte tegneseriefigur!» utbryter Kverneland på klingende haugesundsk i den tegnede introduksjonen til boken: «Nesten alt han lagte va’ sjølvbiografisk, så eg kan bruka både brev, dagbøker, notater, tegninger, grafikk og malerier om hverandre». Og det gjør han til gagns.
Noe av det som definerer «Munch» er hvordan Kverneland går rett til kildene og henter all tekst enten fra Munch selv, fra førstehåndskilder eller fra kunsthistoriens kanon. Unntakene er samtalene med tegnerkollega Lars Fiske, hvor de to diskuterer teorier om «Skrik» eller «Madonna» avfødt av til dels grundig rotbløyte.
I boken møter vi Munch og den norske kretsen i Berlin rundt forrige århundreskifte. Edvard Munch holdt seg med venner som August Strindberg, Dagny Juel, Christian & Oda Krohg og flere andre. Kverneland tegner ikke bare gode portretter av dem alle, han animerer dem også med stor kjennskap til tegneseriehistorien. En kunstner eller en kunsthandler blir introdusert med en realistisk portrettegning, før han i neste rute skyter svettedråper som Floyd Gottfredsons Mikke Mus eller går i bakken med spiraler á la Hergé spinnende ut av hodet. Bare Christiania-bohemen Hans Jæger virker å stritte imot Kvernelands forsøk på å dra ham ut fra Munchs definerende portrett, og forblir en skjevt smilende maske gjennom boken.
Edvard Munch selv lever opp til Kvernelands karakteristikk som en perfekt tegneseriefigur. Kunstneren blir karikert med stor entusiasme: Svarte øyne som en B-gjeng-banditt, hake som en trekvarts appelsin og trekk så spisse at man kan stikke seg på dem: Samtidig er det nok med ett blikk på tegningen – det er ingen tvil om at dette er Edvard Munch.
Jeg mistenker at tegneseriefiguren Edvard Munch ligger nærmere det virkelige mennesket enn noen «seriøs» biografi klarer å fange. I Kvernelands strek møter vi en mangefasettert mann som lager kunst av sitt eget liv; han maler inntrykkene slik han opplevde dem, ikke slik de objektivt sett ser ut. «Har for eksempel skyene, når man var i en opprørt sinnstemning, virket som blod, kan det vel ikke nytte å male noen alminnelige riktige skyer. Det gjelder å gå den direkte vei – male skyene som blod» forteller Munch selv i starten av boken (sitert fra Kristian Kroghs bok «Kampen for tilværelsen»).
Denne kombinasjonen av humor og etterettelighet (kildelisten bak i boken kan få svettedråpene til å skyte frem igjen) gjør denne boken til kanskje den beste måten å bli kjent med Munch på for den vanlige leser. Kverneland presenterer også et annet bilde av Munch enn den fattige, angstfylte nordmannen vi gjerne leser om. Virkelighetens – og tegneseriens – Munch opplevde suksesser allerede tidlig i karrieren, og hadde mange venner.
Tegneserien om Munch har tidligere blitt publisert i fem deler av «Kanon», en serie hvor Kverneland og Lars Fiske utforsket livene og kunsten til henholdsvis Edvard Munch og Kurt Schwitters. (Fiskes bidrag ble samlet under tittelen «Herr Merz» i vinter.) I Munch-boken har kronologien blitt lett redigert, samtidig som at serien er utvidet og forkortet på enkelte områder.
Når Kode åpnet Munch-utstillingen sin 4. mai var det selvsagt med denne boken i museumsbutikken. Kvernelands bok burde ikke bare få hedersplass der, men også i tegneseriehyllene – og hvorfor ikke i klasserom Europa rundt.
