Quantcast
Channel: Walter Wehus
Viewing all 188 articles
Browse latest View live

Aya fra Yopougon – Sesong 2

$
0
0
Velkommen til Afrikas Flåklypa

«Aya fra Yopougon – Sesong 2»
Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
Minuskel
334 sider
Karakter: 5

En såpeopera med yrkesstolthet fra Elfenbenskysten

Det er ikke tilfeldig at oppfølgeren til den forrige Aya-boken har fått betegnelsen «Sesong 2». Å lese disse bøkene er som å se TV-serier som The Wire: Det tar en stund å komme inn i sjargongen og det store persongalleriet, men deretter er man håpløst fortapt i historien.

Marguerite About bor i Frankrike, og debuterte som tegneserieforfatter med bøkene om Aya, som er lagt til hennes barndoms Elfenbenskyst på 1970- og 1980-tallet. Landet i serien er preget av fremtidsoptimisme og fred, et slags afrikansk Flåklypa av burleske bønder og kalkulerende kosmopolitter.

I boken møter vi igjen personene fra første bind, med til dels nye problemer. Den homofile frisøren Innocent har reist til Paris, og synes det er et forvirrende sted; Den umodne bryggeriarvingen Moussa har rømt hjemmefra og bruker opp farens penger på filantropiske prosjekt – med farens detektiver i hælene; Aya selv har begynt å studere, men blir raskt objekt for ubehagelige seksuelle fremstøt fra en professor. Dette er bare tre av dem vi møter i et persongalleri som består av alt fra svindlerprester til forrykte, tradisjonsbundne patriarker.

Abouet er en dyktig historieforteller, og hun forteller et vell av sammenflettede historier uten å bruke en eneste overordnet fortellerstemme. Alt blir fortalt gjennom scener og dialog, og effekten er ikke ulik å se fem episoder av en meksikansk såpeopera samtidig. For dette er såpe og forviklingskomedie og lettbent drama, pepret med en uendelig variasjon av apokryfe ivorianske munnhell og en og annen Tintin-referanse. Abouets svunne Elfenbenskyst er et Afrika vi sjelden møter, og det er lett å bli avhengig av det i serieform.

Fagprat - tegneserier til ettertanke

$
0
0
Om den absurde livsfølelse

«Fagprat - tegneserier til ettertanke»
Flu Hartberg
Cappelen Damm
168 sider
Karakter: 5

Flu Hartberg er et unikum i tegneserienorge

Det er en typisk Fagprat-scene: Et par sitter ved kjøkkenbordet mens en glisende liten stuttjukking med horn kommer inn fra venstre iført dress og stresskoffert:
«Trygve, hvem er den mannen?»
«Det er Satan. Han er her for å hente sjelen min. Husker du i fjor høst? Da jeg plutselig ble så god til å spille husorgel?»

Sammen med Bendik Kaltenborn er det Flu Hartberg som har tatt med seg mest bagasje fra tiden i det kritikerroste Dongery-kollektivet. Hartberg har en grotesk og svært forseggjort strek, og han har en smittsom forkjærlighet og entusiasme for det norske språket. Han er også blant de mest hardtarbeidende humoristene i tegneserienorge: Denne boken samler hundrevis av Fagprat-serier, og det hører til unntakene at Hartberg er forutsigbar eller umorsom. Boken er i tillegg sånn passe komfortabelt inndelt i kapitler som Familie, Kultur, Religion, Norge, Identitet, Helse og Dårlige ordspill.

Fagprat er teknisk sett en avisstripeserie (den går blant annet fast i Dagbladet), men den skiller seg ut fra stort sett alt annet i sjangeren. Rutene har sjelden naturlige punchlines, humoren kommer i stedet fra monologer, dialoger og situasjoner. Det er ingen faste karakterer, men et uendelig rullerende galleri av ensporede galninger og forrykte tanngarder i heftig passiar. En gang iblant lar Hartberg seg inspirere av nyhetshendelser (Mulla Krekar dukker opp, det samme gjør en forrige vinters Dongery-debatt), men stort sett er Fagprat et slag for det rent absurde.

Liker stilen

$
0
0
Den tøysete stilisten

«Liker stilen»
Bendik Kaltenborn
No Comprendo Press
176 sider
Karakter: 6

Bendik Kaltenborn gir uro og latterkrampe med samme tusj

Av alle de ulike serieskaperne i Dongery-kollektivet er det to som virkelig har blomstret på egenhånd: stripetegneren Flu Hartberg («Fagprat») og Bendik Kaltenborn. Kaltenborn er den som har nådd lengst – han har illustratøroppdrag for prestisjefulle trykksaker som The New Yorker, men leverer samtidig til en drøss tidsskrift her hjemme. «Liker stilen» er den andre samlingen av slike småhistorier, etter boken «Serier som vil deg vel» i samme format fra 2009.

På samme måte som Hartberg dyrker Kaltenborn monologer og samtaler på bekostning av punchlines og poeng. Hos Kaltenborn ligger humoren i at situasjoner får absurde utviklinger, men også i sammenstillingen av et enormt tegnertalent med historier som kan være uforståelig eller tøysete. Det er ikke innholdet som er avgjørende i disse seriene, det er stilen: Tegningene, fargene og ordene og måten de anstrenger seg til det ytterste for å formidle veldig lite – annet enn en viss uro med verden og voksenlivet. Det er en uro som får blomstre fritt i noen uhyggelige akvareller som er spredt gjennom boken, men også i det meningsløse i historier som «Det store nedenfor».

Det er derfor ingen overraskelse at Kaltenborn er et utmerket nett-troll, noe som viser seg både i stripeserien Bånn (som han lagde for Dagbladet som en parodi på Zits, og hvor hatet fra kommentarfeltet ble en del av opplevelsen) og en intensjonelt håpløs fantasy-serie han publiserte på nettserier.no under pseudonym.

«Liker stilen» samler alt dette, med flere høydepunkt og bedre sammenheng enn noen kunne forlangt av en slik samling av likt og ulikt. Stilen er upåklagelig.

Kongen din bok 2

$
0
0
På tide å abdisere

«Kongen din bok 2»
Odd Magnus Williamson og Sindre Goksøyr
Cappelen Damm
144 sider
Karakter: 2

Kongeparodi uten snert. Og uten parodi, strengt tatt.

Det finnes en god regel som sier at du aldri skal forklare en vits. Du skal heller aldri tegne en tweet, eller samle noe fra sosiale medier i bokform. (De to siste der er fra min private regelsamling, men de kan utmerket godt omfavnes av det brede samfunn.)

«Kongen din» er en twitterkonto som gir seg ut for å være Kong Harald. Den har et profilbilde av kongen med fårete flir i seilermundur, og gir således profilen et lite glimt av seriøsitet. Vi vet det ikke er kongen som twitrer, men det er gøy å late som at han tenker som et lite barn som er opptatt av hockeypulver og dinosaurer. Mannen som står bak disse ideene er komiker Odd-Magnus Williamson.
I denne boken blir twittermeldingene illustrert av Sindre Goksøyr – forøvrig tredjemann fra tegneseriekollektivet Dongery som gir ut bok før jul, etter Flu Hartberg og Bendik Kaltenborn.
Problemet er at illustrasjonene hans tar bort noe fra humoren heller enn å legge noe til. Der twitterkontoen skaper bilder i hodet av kongen i morsomme situasjoner (for eksempel «apanasjepils»), forflater de naivistiske tegningene til Goksøyr alt som måtte være av humor.

I bokform blir det altfor tydelig at triksene til Williamson er billige, og baserer seg på gjentakelser av at kongen liker hockeypulver og barne-tv. Det er barnslig, men mangler sjarmen og fantasien som barnslig humor kan ha.

Det finnes knapt en tristere kommentar til norske humortegneserier at «Kongen din» til nå har kommet i to forseggjorte hardcoverbøker.

Moskva

$
0
0
Reise til tegneserierussland

«Moskva»
Ida Neverdahl og Øystein Runde
Jippi Forlag
74 sider
Karakter: 3

Enhjørninger møter groteskerier i delt reiseskildring

Den selvpiskede kremen av norske serietegnere dro tidligere i år på utflukt til tegneseriefestivalen i Moskva. Reiseleder var Raptus-general og tegneseriebergenser Arild Wærness, og i reisefølget var serietegnerne Ida Neverdahl, Øystein Runde og Kollektivet-tegner Torbjørn Lien.

Neverdahl og Runde er hver på sin måte blant Norges mest spennende serieskapere – Neverdahl med nettserien «Like an artist» og stripeserien «Gelé», Runde med påfunn som ibsensk kampsport i «De fire store» og vikingsplatteren «Soga om Olav Sleggja». Derfor er det veldig morsomt når de to, som ikke hadde møtt hverandre før reisen, bestemmer seg for å samarbeide om en reiseskildring fra Moskva.

Der Runde har en tilbøyelighet mot det groteske, er Neverdahls stil full av fargerik naivisme. I «Moskva» forteller de noen sekvenser av turen hver, men ingen av dem klarer å si noe interessant utover at de har vært på tur og at det var fint. Sammen med en russisk guide kommer de over en 1. mai-demonstrasjon, hvor de slår seg til ro med den komfortable usannheten at «ingen russere liker Putin» når sannheten er den motsatte. Med sine sjarmerende, poengløse anekdoter, retningsløshet og tegneserieinterne historie ville «Moskva» ha tjent på å bli fortalt som en dagbok på nett fremfor mellom to stive permer.

«Moskva» er en liten parantes i verkene til både Ida Neverdahl og Øystein Runde, men det er så interessant å se dem samarbeide at noen bør sende dem på en ny reise bare for å se resultatet.

Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser

$
0
0
Monster i maskinen

«Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser»
Ulf Stokke, Dagfinn Ødegård og Paul Ålgård
Violent Publishing
28 sider
Karakter: 4

Norsk trio tupper til overklassen med ståltær

Vi starter det nye året med en grotesk liten sak fra tampen av i fjor. «Unkel Herbarts fortrolige nedtegnelser» er lagd av tre herrer som få har hørt om, og er gitt ut på eget forlag. Den kommer med andre ord fra ingensteder, og det gjør det ekstra morsomt at kvaliteten er såpass god.

Den titulære Unkel Herbart er en svett, fet og usjarmerende mann som basker seg i egne eksesser – eller «en av de siste sanne Gentlemen og en staut forsvarer av adelen», som heftets bakside sier det. Allerede etter fire sider har han drept kusinens «mongobarn», og et liknende flirende mørke ligger over hele heftet, mens Unkel Herbart gasser seg gjennom et ubarmhjertig industrilandskap som er én del steampunk, én del viktoriatid og én del moderne Norge.

Forfatter Ulf Stokke står bak de seks historiene, og selv om de kan ha litt tilfeldige avslutninger og begynnelser, holder den ubehagelige humoren et jevnt nivå fra start til slutt.

Tegningene til Dagfinn Ødegård er klart inspirert av Mike Mignola («Hellboy») og Eric Powell («The Goon»); to navn som absolutt er naturlige å skjele til når man lager mørk, mørk humor lagt til en besk nostalgisk fortid.

Tekstingen er såpass spesiell at tekster Paul Ålgård blir kreditert på lik linje med forfatter og tegner, men den hakkete, nesten taggeraktige blandingen av majuskler og minuskler er på sitt beste en tilvent smak.

På samme måte som sin hovedperson har denne tegneserien sine tilkortkommenheter, men den er også et så underlig lite monster at den bør oppleves på kloss hold.

Confusion Comic

$
0
0
Lovende for tegneseriebergen

«Confusion Comic»
Turnips
106 sider
Karakter: 5

Liten forvirring om kvaliteten i bergensantologi

Om du ikke var en av de heldige som fikk med deg ett av de hundre eksemplarene av «Vegetable Comic» i fjor vår, har du fått en ny sjanse. «Confusion Comic» er nok en gang gitt ut av Turnips, et kollektiv med utspring i Bergens kunstskole-, design- og animasjonsmiljø. Denne gangen er de enda mer frapperende med over hundre sider, tretten ulike bidragsytere og internasjonale gjester – og ikke minst det vakreste silketrykkede omslaget du kan tenke deg.

På samme måte som den bergensbaserte Über-antologien har Comics-utgivelsene nytt tema fra gang til gang. Men der Über gir leserne humor og eventyr, slekter Comics-heftene mer på de kunstnerisk ambisiøse utgivelsene til Dongery-kollektivet og Forresten-antologiene. Tegneren Tur-Tim var representert i siste nummer av Forresten, og han har fått enda bedre plass i «Confusion Comic». Med sin enkle strek, gode design, formelle fortellerstemme og forvirrede språk er han en av mine favorittegnere for tiden. (Forhåpentligvis stemmer informasjonen på Tumbleren hans om at han jobber med en bok som skal handle om stiger.) Ved siden av Tur-Tim er det bergenske Tord Torpe som bidrar til at Confusion Comic ikke ligner noe annet. De helsides store figurene hans er som en blanding av mennesker, dyr og planter, og kan være veldig komplekse.

Boken holder et jevnt høyt nivå, selv om bidragene fra de ulike tegnerne er svært forskjellige. Plukk den opp før alle de to hundre eksemplarene er borte.

Maskinen

$
0
0
Jernbane og revolusjon

«Maskinen»
Fedor Sapegin
Jippi Forlag
120 sider
Karakter: 3

Krigshistorie lever ikke opp til egne ambisjoner 

Det er kanskje en egen kritikersykdom at hver gang en historie er lagt til Russland rundt forrige århundreskifte, strekker man seg gjerne etter referansene til store russiske forfattere. «Maskinen» er en slik historie, mest fordi det er en stort anlagt tegneserieroman som vil bruke enkeltskjebner til å si noe om store trekk i samfunnet. Dette er så uvanlig i norske tegneserier at det nesten er uvesentlig at boken ikke lykkes.

Den titulære maskinen er et lokomotiv som jobbes frem av de svært ulike brødrene Viktor og Leon. Der den ene brenner for å delta første verdenskrig, er den andre mer pragmatisk. I tillegg truer indre uro i landet med å slite både brødrene og fabrikken fra hverandre.

Fedor Sapegin er oppvokst i Russland, og via tegneserieskole i Brussel har han tatt med seg den kontinentale tegneserietradisjonen til et Norge som er mer vant til naivistisk humor enn ambisiøse, voksne dramategneserier.

Så hvor er det boken mislykkes? For det første klarer ikke Sapegin å skape klare, medrivende karakterer som man kan forstå. De psykologiske portrettene mangler dybden som gjør at vi kan få inntrykk av hva som driver dem. Atter andre er stakkarslig underutviklet, som den kvinnelige revolusjonæren som trollbinder Leon. «Maskinen» har i tillegg mange nok språklige feil til at man legger merke til det under lesningen.

Tegningene av det hustrige 1900-tallsrussland er på den andre siden kjølige og veltegnede. Sapegin har et øye for realisme som gjør at Dagbladet har brukt ham som rettstegner flere ganger. Muligens ville han blomstret ennå mer ved hjelp av en manusforfatter i tillegg.

Hvor er Albert?

$
0
0
Løpsk lillebror

«Hvor er Albert?»
Martin Ernstsen
Cappelen Damm
38 sider
Karakter: 5

Engasjerende og vakker barnebok fra norsk serietegner

Om du likte «Hvor er Willy»-bøkene er sjansen veldig stor for at du vil sette pris på denne boken av Martin Ernstsen. I «Hvor er Albert» skal familien på fire dra til badeland gjennom en snødryssende by, men storesøster Sunniva må hele tiden springe etter lillebror Albert. En lillebror som gjerne finner på å krype ned i kloakken, ri på dinosaurer på Naturhistorisk museum,  eller krype ut av stuevinduet.

De ulike situasjonene starter alltid med en stor, intrikat dobbeltside hvor man kan lete etter hvor Albert er på vei, mens de to påfølgende sidene består av tegneserieruter hvor Sunniva redder lillebroren uten at foreldrene får med seg hva som foregår. Det er et oppsett som fungerer veldig godt, og som bare blir bedre av den stramme gjentakelsen åtte ganger gjennom boken.

Martin Ernstsen føyer seg nå inn i rekken av norske serietegnere som lager barnebøker, og «Hvor er Albert» stiller sterkt i konkurransen når årets vakreste bøker skal kåres. De myke, men intense fargene i boken er et skritt videre fra tegneserien hans «Eremitt» fra 2012, mens de store oppslagene i boken kan minne om «Kodok’s Run» fra året før. Ernstsen tar i bruk erfaringer fra tegneseriene sine til å lage det som er en av 2013s mest engasjerende barnebøker.

Noen referanser er også sneket inn til glede for dagens foreldregenerasjon, for eksempel en diskret Ninja Turtle som dukker opp fra kloakken med et stykke pizza.

Celebrated Summer

$
0
0
Sad trip

«Celebrated Summer»
Charles Forsman
Fantagraphics Books
68 sider
Karakter: 5

En roadtrip i LSD-melankoliens navn

«Jeg synes vi skal ta to hver». Mike og Wolf, to tenåringer ukomfortable i eget skinn og sinn, sitter på et råttent gutterom og kontemplerer et ark med LSD. Så tar de to hver og drar ut på tur, først til fots og deretter i bil. Hverken den fysiske eller psykiske turen blir slik de forventer seg. I stedet for et hallusinerende kaleidoskop av varm innsikt, gir dopet dem bare en økt følelse av kjedsomhet med ungdomslivet og angst for å bli voksne. Det blir en følelsesmessig trip som muligens vil binde dem sammen for resten av livet – men mest trolig ikke.

«Celebrated Summer» er en rolig og behersket liten serienovelle, fortalt i svart-hvitt med klare streker og nokså strengt oppmålte ruter. Selv når LSD-en setter inn for alvor trår serien aldri ut av den litt verdenstrette realismen Mike og Wolf er omgitt av. Til tross for at serieskaper Charles Forsman også ga ut «The End of the Fucking World» på Fantagraphics i fjor, er han fortsatt plassert så solid under internettradaren at han ikke en gang har en egen Wikipedia-oppføring. «Celebrated Summer» er kanskje ikke storslått nok til å endre på dette, men den viser hvordan Fantagraphics’ satsning på ukjente serieskapere kan føre til at man oppdager nye favorittfortellere.

Dette er en trist og vakker liten historie om frykten for at ungdomstiden er over for alltid, og den samtidige frykten for at voksenlivet kanskje ikke blir stort bedre.

Anmeldelse: The Sandman: Overture #1

$
0
0
Sandman starter på nytt

«The Sandman: Overture #1»
Neil Gaiman & JH Williams III
Vertigo
30 sider
Karakter: 5

Forfatter Neil Gaiman har høye ambisjoner for en ny runde  av «verdens beste tegneserie»

The Sandman har fått mye av æren for at voksne leser tegneserier. Det første heftet i serien kom i 1989, og handlet om en moderne, smågotisk Ole Lukkøye og den dysfunksjonelle familien hans av legemliggjøringer som Skjebne, Ødeleggelse og Død (hvor sistnevnte forøvrig er en blek, uimotståelig blid jente med flosshatt). Serien var skrevet av briten Neil Gaiman, som i løpet av de ti bindene med Sandman utviklet seg til å bli en av den moderne litteraturens varmeste og mest oppfinnsomt grusomme fantasyforfattere.

Første halvdel av den opprinnelige Sandman-serien var notorisk ujevn og til tider nær uleselig, derfor er det desto gledeligere at Gaiman, som i dag er en litterær kraft med bøker som «American Gods», «Neverwhere» og «The Ocean at the End of the Lane» under beltet, starter Sandman-serien opp på nytt.

«The Sandman: Overture» skal fortelle historien om Morpheus/Drøm/Ole Lukkøye/Verdens mest deprimerte fysiske manifestasjon av et metafysisk fenomen – fra galaksens fødsel og til fangenskapet hans som starter den opprinnelige serien. Ambisjonsnivået er kledelig skyhøyt. Gaimans historie besøker i løpet av få sider fjerne planeter, andre dimensjoner, London i 1915 og en del kjenninger i Drømmeriket – mens tegningene til J. H. Williams III fra side til side prøver å overgå hverandre i kreative dobbeltsidige arrangement av ruter. Dette er en brå og desorienterende start for nye lesere, men er du blant dem som har ventet i 18 år på dette er det trolig akkurat det du har ønsket deg.

Anmeldelse: Splint: Portræt av helten som troskyldig ung mand

$
0
0
Pikkoloen og verdenskrigen

«Splint: Portræt av helten som troskyldig ung mand»
Émile Bravo
Cobolt
72 sider
Karakter: 5

En uvanlig dempet og alvorlig Sprint-historie

Dette er kanskje smalt nok til at vi må sende ut en nerdealarm allerede i starten. Sprint er en overordentlig populær fransk-belgisk serie som også har solgt millioner av eksemplarer i Skandinavia. I motsetning til for eksempel Tintin er det ulike serieskapere som har formet Sprint opp gjennom årene. Duoen som lager serien i dag – Yoann og Vehlmann – er faktisk nummer syv i en rekke som blant annet teller Belgias Carl Barks, den legendariske André Franquin.

Forlaget Dupuis lar også andre serieskapere prøve seg utenfor den «offisielle» serien, med friere tøyler til å leke med karakterene. Disse «Sprint spesial» blir ikke lenger oversatt til norsk, men vi skal ikke lenger enn til danske Cobolt for å finne blant annet «Portræt av helten som troskyldig ung mand».

Serien finner sted sommeren 1939, og Sprint er en tenårig pikkolo på hotel Moustic i Brüssel.  Europa er på vei mot verdenskrig, men Sprint er for naiv til å se det som foregår rett foran nesen hans. Også hans nye bekjentskap, sladrereporteren Kvikk, ignorerer storpolitikk til fordel for kjendisjakt.
Serieskaperen Émile Bravo har lagd en fin historie, alvorlig men med mange glimt av humor. Fargene er dempet og streken er halvrealistisk. Den føles på flere måter mer voksen enn Sprint spesialen «Operation Flagermus» av Schwartz og Yann (også den fra Cobolt), et actionfylt andre verdenskrig-eventyr med generøse mengder vold og nazierotikk.

«Portræt...» mangler strengt tatt en tilfredsstillende avslutning og spøker litt smakløst med årsakene til verdenskrigen. Men den er likevel et vakkert kapittel i Sprint-serien som fortjener et større publikum enn bare de spesielt interesserte.

Anmeldelse: The Bojeffries Saga

$
0
0
Svært britiske monstre

«The Bojeffries Saga»
Alan Moore og Steve Parkhouse
Top Shelf Productions
96 sider
Karakter: 4

Alan Moores satire fra 1980-tallets England er fortsatt morsom

I et forsagt hus i et arbeiderklasse-nabolag i 1980-tallets England bor det en familie av monstre: En varulv, en vampyr, en radioaktiv baby, en oppgitt patriark med en håpløs tenåringssønn og en påstått allmektig datter. Aksentene kan være tykke og samfunnsforståelsen forsvinnende liten, men Bojeffriesene er like britiske som ettermiddagste, stoisisme og konstant yr.

Historiene om Bojeffries-familien er en lite kjent del av bibliografien til Alan Moore, som har blitt en tegneserienes superstjerne med utgivelser som Watchmen, From Hell og V for Vendetta. Moore skapte The Bojeffries Saga sammen med tegner Steve Parkhouse på starten av 1980-tallet. Utgivelsene var sporadiske, og selv med en nytegnet 24 sider lang historie teller det samlede materialet under hundre sider.

For alle som har sett serier som Monty Python’s Flying Circus, Only Fools and Horses og The Young Ones, er dette et velkjent absurd England. Varulven Raoul er stjernen i serien med sitt glade lynne, språklige kvestelser og appetitt på hunder. Han blir tett fulgt av den kaudervelsk-spyttende vampyren onkel Festus (som bare Raoul virker å forstå), men i løpet av denne korte boken får alle familiemedlemmene tid til å skinne. Moore gjør narr av fremmedfrykt, rasisme, det britiske dagliglivet og (i den nye historien) kjendiskultur og Big Brother. Selv det nye materialet virker datert allerede, men det er en del av sjarmen i samlingen av britiske monsterhistorier.

Anmeldelse: Buddy Buys a Dump

$
0
0
Fra Seattle til søppelplassen

«Buddy Buys a Dump»
Peter Bagge
Fantagraphics Books
146 sider
Karakter: 4

En oppdatering på antihelten fra sommerens OCX-gjest

Tegneseriehistorien skorter ikke på noen-og-tjueårige slackere, men det er sjeldent at noen av dem får lov å nå middelalderen. Den hvite middelklassegutten Buddy Bradley dukket opp i starten på 1990-tallet i Seattle, akkurat i tide til å bli et av symbolene på grunge-perioden. Han var hipster før det var kult, og satt gjerne godt plantet i en lenestol med håret ned i øynene mens han drakk dyr importøl og snerret mot verden. Men Buddy hadde også et godt hjerte, og det var en av grunnene til at så mange lesere elsket å følge livet hans etter hvert som det beveget seg fra Seattle til forstedene i Jersey – med kone og barn.

Peter Bagge har bygget hele karrieren sin på Buddy Bradley (Bagge gjester Oslo Comix Expo senere i år), men siden 2000 har han bare tegnet rundt én ny historie om Buddy i året. Disse er samlet i «Buddy Buys a Dump», hvor hovedpersonen gjør sin egen tolkning av det å være en ansvarlig far. Buddy omgir seg fortsatt noe ufrivillig med det menneskelige bunnrasket i forstedene – samlere, vaneforbrytere, generelle gærninger – noe som alltid truer de beskjedne forretningsplanene hans. Tempoet i historiene er et annet nå enn da Buddy (og Bagge) var i tyveårene, men den mørke humoren og satiren sitter der ennå – i tillegg til en gummiaktig tegnestil som knapt har endret seg på 25 år. Det er lenge siden Buddy Bradley var en kulturell målestokk, og i denne boken føles han nesten irrelevant.

«Buddy Buys a Dump» er ikke stedet å starte for dem som ikke kjenner Bagge (prøv heller samlingene «Buddy Does Seattle» og «Buddy Does Jersey»), men det er en morsom nok oppdatering for dem som har fulgt ham gjennom årene.

Anmeldelse: Rocky #2 og Lunch #2 2014

$
0
0
Det beste i bladhyllene nå


«Rocky #2 2014»
Martin Kellerman m.fl.
Bestselgerforlaget
68 sider
Karakter: 5

«Lunch #12 2014»
Børge Lund m.fl.
Egmont Comics Nordic
52 sider
Karakter: 5

To humorblad gjør det meste rett på hver sin måte

Ingenting er bedre enn når gode folk gjør gode ting. Da Rocky og Lunch kom ut med sine første nummer i fjor sommer (Rocky med en reboot på det nye Bestselgerforlaget), var det flere ting som kunne gi en bange anelser. I mellomtiden har begge bladene utviklet og rendyrket konseptene sine, og i dag fremstår de som mer solide enn selv Pondus-bladet – målt i alt annet enn salgstall.

Den selvbiografiske stripeserien Rocky av svenske Martin Kellerman har gjennom årene blitt en skandinavisk generasjonsskildring – eller i alle fall en skildring av en priviligert og uansvarlig gruppe unge mennesker i Stockholm. Det varierte persongalleriet av dyreskikkelser lar Kellerman hverdagsfilosofere over alle mulige tema, og angst og sosiale problem har ikke vært så godt skildret i mainstream avisstriper siden Peanuts. Hvert nummer av bladet plukker et tema fra de rundt 40 sidene med nye Rocky-striper, og resten av bladet består av redaksjonelt innhold og gamle Rocky-striper rundt dette temaet.

Lunch er norske Børge Lunds suksesshistorie fra norsk næringslivs åpne landskap. Bladets redaksjonelle profil gir inntrykk av at målgruppen er tegneserielesende abonnenter på Dagens Næringsliv (trolig ikke en stor gruppe, men absolutt kjøpesterk). Gjesteseriene forsterker inntrykket av uvanlig, sofistikert humor – noe som gjenspeiles i redaksjonelt innhold fra hipstersatirikerne Tynn & Trendy og humoristene i Mediehuset 5080. Bare den banale stripeserien Storefri trekker ned inntrykket av et produkt som er gjennomtenkt helt ut i hjørnene.

Anmeldelse: Min stil

$
0
0
Alltid stilsikker

Lars Fiske
«Min stil»
No Comprendo Press
128 sider
Karakter: 3

Retrospektiv bok yter ikke rettferdighet til Lars Fiskes stil

Om det er én norsk tegner som trolig har interessante teorier om sin egen strek, må det være Lars Fiske. I tillegg til barnebøker og en illustratørkarriere som strekker seg tretti år tilbake, har han laget tegneserier som Matjemania og Herr Merz. I tillegg har han samarbeidet med Steffen Kverneland på de nyskapende tegneseriebiografiene Olaf G og Kanon (hvor Herr Merz opprinnelig ble serialisert).

Lars Fiske har en strek som er umiddelbart gjenkjennbar. Den er geometrisk og rar, med et kaos av detaljer som inviterer til å gå på oppdagelsesferd i bildene hans. Korrekt anatomi og realisme er fyord i Fiskes univers, hvor enkeltbestanddeler blir manipulert for å passe inn i komplekse mønstre. Russisk 1900-talls konstruktivisme møter amerikanske indietegneserier i et av de vanskeligere nivåene av Tetris.

Hvilke inspirasjonskilder har egentlig Fiske? Hvordan jobber han med å videreutvikle stilen? Og hva slags forberedelser må til for å lage de komplekse illustrasjonene hans?
Dette er alle spørsmål som det ville være interessant å lese om i «Min stil», men av en uforståelig grunn velger Fiske å forholde seg helt stum i denne retrospektive boken. Du finner illustrasjoner helt tilbake til 1984 her, en tid da Fiske hadde en ganske så annerledes strek – men alt blir presentert uten kommentarer og ute av kronologisk rekkefølge. Lars Fiskes stil er fascinerende nok i seg selv til at dette er en vakker bok, men det virker som en bortkastet mulighet å lage noe som vil ende opp som et bla-eksemplar i hyllen til reklamebyråer og illustratører.

Anmeldelse: Blacksad: Amarillo

$
0
0
Beatpoeter og sorte katter

«Blacksad: Amarillo»
Díaz Canales og Juanjo Guarnido
Cobolt
56 sider
Karakter: 4

Fortsatt blant verdens vakreste tegneserier

Amarillo er det femte bindet i tegneserien om den amerikanske 1950-tallsdetektiven Blacksad. Uhyre veltegnet og med inspirasjon fra klassisk krim à la Raymond Chandler, er serien skjebnebestemt til å bli en klassiker. Mens de tre første bindene er samlet i en norsk utgivelse, er de siste historiene bare tilgjengelig på dansk her i Skandinavia.

Amarillo er både en by i Texas og navnet på gulfargen som dominerer mange av sidene i boken. Tidligere har Blacksad-serien imponert med komplekse moralhistorier rundt så ulike tema som atomvåpen, sørstatsrasisme og bluesbransjen i New Orleans. I Amarillo møter vi 1950-tallets beat-forfattere, og etter et uoverveid drap: et omreisende sirkus. Historien er ikke like kompleks og tilfredsstillende som tidligere historier i serien, men det er mange grunner til at den likevel er en fryd.

En av de stadige gledene ved Blacksad-serien er hvor alvorlig Canales og Guarnido tar bruken av dyrefigurer. Valgene er gjerne både gjennomtenkte og humoristiske: En motorsykkelgjeng legemliggjøres av en saueflokk, en glatt advokat har fått hyeneskinn, mens en skravlete, rasistisk bilfører er en spraglete papegøye. Vår helt er på sin side en velbygd svart katt; tilsynelatende pålitelig, men likevel ulykkesbringende. Legg til en overveldelse av autentiske 1950-tallsdetaljer i klesstil og kjøretøy, samt vakre fargetoner i akvarell, og det er åpenbart at det er lenge siden en tegneserie har sett like bra ut som Blacksad.

Anmeldelse: Gruppa

$
0
0
Glimt fra gruppeterapien

«Gruppa»
Anna Fiske
No Comprendo Press
96 sider
Karakter: 4

Historien om en skadeskutt sekstett

Terapitimer har blitt fortellertriks nummer én i moderne popkultur, og alt fra mafiabosser til tegneserietegnere virker å ha psykologen på hurtigtast. Gruppeterapitimer får derimot sjelden plass i historiefortelling. Kanskje er det fordi en slik terapiform er ufokusert og springende, uten at du egentlig blir kjent med noen? Akkurat slik er tegneserieromanen Gruppa av Anna Fiske, og det er både fordelen og ulempen med den.

Anna Fiske er mest kjent for tegneseriene hun har laget for barn – blant dem heftet Rabbel og fortellingene om Farmor og hipsteren Palle Puddel. Men hun har også laget tegneserier for voksne, selv om det er ti år siden den forrige, Danse på teppet. Fiske beholder stilen fra barnebøkene sine også i Gruppa, og resultatet er en naivistisk fortalt historie om angst og utenforhet, som tegnet av et barn og til slutt rullet i støv og lo.

Gruppa følger seks personer med «lettere angst» som ukentlig møtes til gruppeterapitimer. Mellom terapitimene veksler boken på å følge de enkelte pasientene i hverdagen, og resultatet er til tider så sårt at det er ubehagelig å lese. Personene føles ikke engang oppdiktet der vi møter dem med sine banale og tilsynelatende uløselige problemer. Historiene blir fortalt uten drama eller poesi: En gammel dame er ensom med unntak av besøk fra den utakknemlige datteren sin; en mann bruker alkohol mot de hyppige angstanfallene sine; en ung konfronterende kvinne dekker over intimitetsangsten sin.

Gruppa er et lite utsnitt av historiene til en skadeskutte sekstett, godt observert og fortalt av Anna Fiske.

Anmeldelse: The Amateurs

$
0
0
Blodig læringskurve

«The Amateurs»
Conor Stechschulte
Fantagraphics Books
64 sider
Karakter: 4

Mørkhumoristisk om de virkelig fryktelige tingene som ikke blir sagt

To slaktere i mørke dresser kommer på jobb en morgen og innser at de ikke lenger husker hvordan de skal gjøre jobben sin. De får ikke nøklene til å passe i døren, det er ingen varer i kjøttdisken, og bakrommet er tomt. Når to kvinner dukker opp og ber om «det vanlige» setter panikken inn.

The Amateurs har Samuel Becketts eksistensialistiske slapstick, Quentin Tarantinos sjokkhumor og David Lynchs uro i det usagte. Serieskaperen, amerikanske Conor Stechschulte, forteller i tillegg om inspirasjon fra filmskaper Werner Herzog. Selv om tegneserien er fylt med forstyrrende scener og grafisk vold – hender forsvinner i kjøttkverner og griser blir forsøkt avlivet med metallraker – leker den med det virkelig fryktelige, noe som alltid forblir usagt. Har slakterne virkelig mistet hukommelsen, eller har de bare opplevd noe som er så forferdelig at det må fortrenges? Fortellingen i boken rammes inn av scener med to elever fra en jenteskole som finner et avkappet, men fortsatt snakkende, hode i skogen: I ettertid later en av dem som om dette aldri har hendt.

Dette er en kort liten tegneserie lagt til det førindustrielle USA, tegnet i sort tusj med karikerte figurer og god bruk av mediets rutenett for å skape forstyrrende stemninger. Det er en tegneserie uten klare svar, men som er åpen for tolkninger av hva som egentlig skjer. Humoren er i tillegg så sort at det er usikkert om den i det hele tatt finnes.

The Amateurs er Stechschultes debut på stort forlag i USA. Han bor nå i Baltimore etter å ha vokst opp i landlige omgivelser i Pennsylvania.

Kommentar om Sproingprisen 2014

$
0
0
Prisutdeling på tørre never

Sproingprisen skal være norske tegneseriers Oscar. Så hvorfor hører vi så lite om den, i et land hvor vi kjøper mye mer Pondus enn vi kjøper Roy Jacobsen? Hvorfor har prisutdelingen i år blitt kastet ut av Oslo Comics Expo, Norges viktigste tegneseriefestival? Og hvor vanskelig kan det egentlig være å gi en pris til gode tegneserier uten at det blir bråk?

Alle kunstformer fortjener minst én stor pris man kan samles om. Priser fører til diskusjoner om hva som er bra og hva som er dårlig, de gir bransjen en sjanse til å feire seg selv, og ikke minst kan gode priser bidra til et større publikum. Det er norske tegneseriers lodd at de har endt opp med Sproingprisen, en pris som insisterer på å gjøre seg selv så unnselig og uviktig som mulig.

Litt bakgrunn: Siden 1987 har Sproingprisen blitt delt ut av Norsk tegneserieforum, som er en interesseorganisasjon for tegneserieinteresserte. Selv om alle som vil kan melde seg inn, har den bare hundre medlemmer. Disse nedsetter et utvalg som velger ut fem nominerte tegneserier innen klassene «Norsk» og «Oversatt». Så stemmer de hundre medlemmene på sin favoritt. Det burde være enkelt.

Likevel går det knapt et år uten tilnærmet skandale. Et år da avstemningen var åpen for alle, gikk det rykter om at «kupping» av prisen. Et annet år hadde nomineringsgruppen misforstått reglene, noe som førte til at nominasjoner og kategorier måtte stokkes om etter at avstemningen var i gang. Det er noe amatørmessig og hobbypreget over gjennomføringen av Sproingprisen. Mediestrategien er for eksempel ikke-eksisterende – i år ble de nominerte offentliggjort på Loddefjord bibliotek under et såkalt «Serietreff», et arrangement som i snitt har en håndfull besøkende.

Årets Sproing-kontrovers er at tidligere utgitt materiale – som de kritikerroste kunstnerbiografiene Munch og Herr Merz av henholdsvis Steffen Kvernelands og Lars Fiske – ikke kan nomineres til prisen. Det er kanskje naturlig for serienerdene som kjøpte albumene hvor disse seriene først ble publisert, men for det store boklesende publikum kom disse bøkene først i fjor. Det bidrar ikke til Sproingprisens allmenne troverdighet når Munch, som fikk Brageprisen i 2013, ikke kan nomineres til Norges store tegneseriepris for samme år.

I fjor ble Sproingprisen delt ut under Oslo Comics Expo. I år ønsker ikke festivalen lenger å være vertskap for prisen. Årsaken er at festivalen oppfatter at Sproingprisen oftere enn ikke ekskluderer årets viktigste norske tegneserieutgivelser, og de nevner spesielt Herr Merz og Munch.

Norske tegneserier er i rivende utvikling og fortjener en seriøs pris som tar dem og offentligheten på alvor. For hver nye kontrovers blir det tydligere at dette ikke er Sproingprisen.

Opprinnelig publisert som en kommentar i Bergens Tidende 1. juni 2014.

Edit kl. 21:44: Jeg har vært på mange Serietreff hvor det har vært pinlig få tilhørere, inkludert flere hvor jeg har sittet i panelet. Initiativtaker Kristian Hellesund har tatt kontakt for å fortelle at det kun er to Serietreff som har hatt under ti besøkende. Han legger til at podcasten fra Loddefjord bibliotek er lastet ned 952 ganger. 
Viewing all 188 articles
Browse latest View live